Kristin Skogen Lund, NHO-leder, og Hans-Christian Gabrielsen, LO-leder Under et møte om globalt arbeidsliv på Folkets hus i Oslo tirsdag. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Kristin Skogen Lund, NHO-leder, og Hans-Christian Gabrielsen, LO-leder Under et møte om globalt arbeidsliv på Folkets hus i Oslo tirsdag. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det beste ville vært om AFP opphørte

Meidell Johannesen: Dette er gjøkungen i pensjonssystemet

Så har LO lagt frem sine krav til vårens tariffoppgjør. Lønnskravet om økt kjøpekraft er allerede så godt som innfridd, gjennom tidligere uttalelser fra NHO. Det vil sikkert bli drakamp om profilering, men det er neppe der de store slagene vil stå.

Derimot er gjøkungen i pensjonssystemet – Avtalefestet Pensjon (AFP) – en nøtt som det skal bli vanskelig å knekke.

Hovedproblemet er at pensjonsreformen – som har LOs helhjertede støtte - og AFP har stikk motsatt formål. Men pensjonsreformen skal få folk til å stå lenger i jobb, er AFP bevisst utformet for å få folk til å gå av tidligere.

AFP er den første nøtta, den andre er vilkår for utenlandske arbeidere, les om det her.

AFP-floken er delvis løst i privat sektor, der man nå får «hele sin AFP-pott» uansett om man går av ved 62 eller 70 (eller enda senere). Det gir et klart incentiv til å stå lenger i jobb, og vi ser også at det har vært tilfellet: Det er i private AFPbedrifter pensjoneringsalderen har økt klar mest etter 2011, da pensjonsreformen ble innført.

Men medaljen har en bakside: Grupper i privat sektor som ikke hadde en tanke om å gå av før 67, får nå med seg hele AFP-potten (som kan være på rundt en million kroner for den enkelte) for å gjøre det de uansett ville gjort.

Det gjelder gjerne folk med høy utdanning; ingeniører, jurister, økonomer, andre spesialister og ledere. Og dette er dyrt, både for de private arbeidsgiverne, og for staten, som subsidierer ordningen. Nå har jo også NHO i sin uttalelse om oppgjøret trukket frem nettopp AFP som en utgiftsbombe. Man kan heller ikke se bort fra at de velbeslåtte 64-åringene i privat sektor vil finne ut at de både har råd og lyst til å gå av, med den ekstragaven de har fått i AFP.

I offentlig sektor, derimot, har man ikke foretatt en tilsvarende endring av AFP-ordningen. Så der har AFP i stor grad oppveid pensjonsreformen. Den økningen i pensjoneringsalder vil har sett der, skyldes i hovedsak friskere og bedre utdannede eldre.

Når LO sier at «AFP- ordningen i privat skal samordnes med AFP i offentlig sektor», og de samtidig vil «sikre sliterne», tar de i realiteten til orde for å underminere pensjonsreformen. Det er nettopp «sliterne» i privat sektor, dvs de med lav lønn, som nå jobber lenger enn før.

Å identifisere sliterne er bokstavelig talt et slit. Det startet i 1988 med AFP fra 66 år, for at særlig industriarbeiderne skulle ha et verdig alternativ til uføretrygd.

Etter hvert er ordningen utvidet, og nå gjelder den alle fra 62 år som har klart å slite seg til en tariffavtale, inklusive hele offentlig sektor. Det er vanskelig å se at slitebegrepet kan omfatte alle disse. Men det er altså opp til den enkelte selv å bestemme hvor sliten man er.

Det er fullt mulig å legge inn elementer i de generelle pensjonsordningene som åpner for at folk kan gå av ved feks 62 uten at man har en egen AFP-ordning. Men man må ha et system som premierer dem står lenger. Det betyr at de som går tidlig av, må påregne lavere årlig pensjon enn om de står hele løpet. Man får som kjent ikke i både pose og sekk.

Det er nok mulig at LO og NHO kan komme frem til enighet om små justeringer i privat AFP i årets oppgjør. Men med de store svakheter ordningen har, og med de helt forskjellige systemene i privat og offentlig, nytter det ikke med «samordning». Her må det mer grunnleggende omlegginger til.

Det beste ville være om AFP som egen ordning opphørte, og at folketrygd og tjenestepensjon sammen ga de både nødvendig trygghet og gode insentiver for økt yrkesdeltakelse.

Men for arbeidstakerorganisasjonene vil det nok sitte svært langt inne å gi fra seg den delen av pensjonssystemet der de har en hånd på rattet. Det betyr i så fall at noen må snakke veldig grundig sammen: Staten og partene.