Illustrasjonsbilde: Butikkarbeid. Et stort antall ansatte i varehandel har ikke tariffavtale og dermed heller ikke AFP. Det er mange unge i bransjen og få står til pensjonsalder. Likefullt betaler de for AFP-en gjennom skatteseddelen. Foto: Scanpix NTB
Illustrasjonsbilde: Butikkarbeid. Et stort antall ansatte i varehandel har ikke tariffavtale og dermed heller ikke AFP. Det er mange unge i bransjen og få står til pensjonsalder. Likefullt betaler de for AFP-en gjennom skatteseddelen. Foto: Scanpix NTB

Meidell Johannesen: Alt for god pensjonsavtale i offentlig sektor

De virkelige sliterne betaler gildet, og de har ikke AFP

Torsdag var NHOs sjef Kristin Skogen Lund ute og advarte mot pensjonsbombe i privat sektor. Lørdag forhandlet offentlig sektor frem størstedelen av bomben.

Det er to sentrale elementer i den nye ordningen for pensjon i offentlig sektor. For det første: Man kan ta ut AFP uten å måtte slutte å jobbe. Det vil nok, i offentlig som det har skjedd i privat, føre til at særlig lavtlønte står noe lenger enn før. Og det er i og for seg positivt.

Men det vil også bety at de (særlig de høytlønte og høyt utdannede) som uansett ville står til de blir 67, eller 70, eller 75, nå får med seg hele AFP-potten, som totalt vil utgjøre en drøy million på hver.

Samlet vil regningen for stat og kommune løpe opp i anslagsvis 5 milliarder pr.år. Man kan heller ikke se bort fra at de høytlønte rundt 64-års alder finner ut at nå har de i grunnen penger nok, og går av. Livet er som kjent mer enn å samle seg skatter i skuffer og lader. Man kan ingenting ta med seg når man går. Går fra livet, altså. Ikke fra jobben.

For det andre: Ifølge medier skal partene også ha «funnet en løsning for sliterne i arbeidslivet, som har behov for å gå av tidligere enn andre». Har de virkelig fått til det, er en gordisk knute løst. Hvordan man skal klare å plukke ut de som «har behov for å gå av tidligere enn andre» er ikke lett å forestille seg. Uførepensjon (hel eller i kombinasjon med jobb) gis etter individuell vurdering til dem som på grunn av sykdom ikke er i stand til å jobbe.

De vanligste sykdommene som gir grunnlag for uføretrygd, er muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser. Det skal nok ikke bli lett å finne kriterier som ligger mellom dette og arbeidsførhet. Særlig ikke når det er en uttrykt politisk målsetting at «alle som kan jobbe, skal jobbe».

Staten har med dette lagt opp til et svært dyrt lønnsoppgjør. LO vil naturligvis ta dette med seg inn i det private oppgjøret, og kreve kompensasjoner både her og der. Staten skal jo ikke være lønnsledende.Og det er den heller ikke, hvis vi ser på ren årslønn. Men tar vi hensyn til faktisk arbeidstid og pensjonskostnader, er en arbeidstime i det offentlige klart dyrere enn i det private, viser Teknisk Beregningsutvalgs rapport for 2016.

Dette kommer til å bli dyrt. Svært dyrt. Og regningen, den må skattebetalerne ta. På den annen side er vel jo også de som nyter godt av den stadig rausere og mer absurde AFP-ordningen? Nei, slik er det ikke. Over halvparten av ansatte i privat sektor jobber i bedrifter som ikke har AFP-avtale. Det er gjerne også bedrifter med et relativt lavt lønnsnivå og arbeidstakere med lav utdanning. Og altså ingen statsstøttet AFP å se fram til. Men regningen må de være på å betale.

Det er de egentlige sliterne blant oss.

Les Meidell Johannesens sak om AFP i privat sektor: Den burde nedlegges.