Statsministeren taler på NHOs årskonferanse. Foto: Arvid Samland/Statsministerens kontor
Statsministeren taler på NHOs årskonferanse. Foto: Arvid Samland/Statsministerens kontor

Hele folket i arbeid? Glem det!

Teknologisk utvikling og folks ønske om mer fritid skaper lavere yrkesdeltakelse

Alle vil at alle - i hvert fall alle de andre - skal jobbe mer. Den nye trepartiregjeringen har «inkluderingsdugnad» som sitt viktigste tiltak . Arbeiderpartiet har, etter å ha hatt blikket stivt festet på ledighetstall siden trettiåra, omsider oppdaget «utenforskapet». NHOs Årskonferanse handlet om «verdien av arbeid».

Så hva er nytt?

Hvis vi går hundre år tilbake, jobbet vi over dobbelt så mye og hadde en levestandard som var en tidel av dagens. Stadig færre arbeidstimer gir altså stadig økt velstand og velferd. Årsaken er i hovedsak teknologiske fremskritt, men også kombinert med et velfungerende samfunnssystem.

Alle oppfinnelser og innovasjoner fra hjulet til blockchain er drevet frem av et ønske om å få mer ut av mindre. Kreativ latskap er roten til alt fremskritt.

Folk gjør sine valg ut fra interesser, familiær situasjon, alder mm. Og det er naturligvis ikke til å undres over at en trebarnsfamilie (eller eldre med nedbetalt gjeld) velger å redusere arbeidstiden dersom økonomien tillater det. Det er liten grunn til å moralisere over at økt velstand tas ut også i form av mer fritid, og ikke bare ved økt konsum. Men ting ser ofte litt annerledes ut for folk flest enn for politikere og samfunnstopper, som jo ikke bare lever av, men også for jobben.

Teknologisk utvikling og folks ønske om mer fritid er altså de største driverne for lavere yrkesdeltakelse. Den har kommet på forskjellige måter. I 1915 ble det innført lovfestet normalarbeidsuke på 54 timer, noe som da var et klart fremskritt. I 1930 hadde vi 9 feriedager pr år, nå er det 25, ifølge SSB. Lengden på foreldrepermisjon ved fødsel er mangedoblet de siste tiårene. Men størst har kanskje den indirekte effekten vært, ved at vi tar ut mengder av fritid på slutten av livet gjennom økende levealder.

I tillegg kommer virkningen av den store innvandringen. At innvandring - særlig den ikke-vestlige - trekker yrkesdeltakelsen ned, er velkjent. Det er også godt dokumentert at det henger entydig sammen med lavere kompetanse. På samme kompetansenivå er det ingen forskjell mellom innvandrere og majoritet.

Å jobbe mindre er altså ikke noe vi plutselig har funnet på. Så snart vi har hatt muligheten til det, har vi sørget for at brøken arbeidstimer/levetimer har blitt stadig mindre. Og det er vanskelig å se at denne brøken vil begynne å vokse. Snarere er det tunge utviklingstrekk som vi drive den nedover:

· Ifølge Regjeringens Perspektivmelding skal reallønna vokse med 1,7% pr år fram mot 2060. Det vil bety en dobling av reallønna i perioden. Selv med økte skatter som følge av store offentlige utgifter, er det svært usannsynlig at folk ikke vil velge å ta ut en del av en slik velstandsøkning i form av mer fritid.

· Teknologiutviklingen vil fortsette. Robotisering og automatisering avskaffer jobber i raskt tempo. Varehandel og transport er to store bransjer som forventes redusert behov for folk fremover.

· Fortsatt høy innvandring med samme sammensetning som nå, vil dra yrkesdeltakelsen videre nedover.

· Det er de med lav kompetanse som faller ut av jobb når maskinen overtar. Og det er lite trolig at det skal dukke opp masse nye jobber for dem som ikke finner plass i det høyproduktive, kompetansekrevende arbeidsmarkedet.

Så da er jo spørsmålet om hvilken av disse trendene politikerne vil ta tak i:

· Er det folks (dvs velgernes) prioriteringer og ønsker de vil endre?

· Eller vil de stoppe teknologiutviklingen?

· Eller redusere innvandringen?

· Eller satse på oppbygging av et lavtlønnet «tjenesteskapsarbeidsmarked», noe som forutsetter at trygdenivået settes så lavt at folk er villige (les:tvunget) til å ta slike jobber.

Store og vanskelige valg. Mer behagelig å snakke generelt om «inkluderingsdugnad» og «verdien av arbeid»