Tiltaksplasser skaper usunn konkuranse i arbeidsmarkedet
Ørjasæter: Blir vanlige arbeidssøkere utkonkurrert?
«Det lokale NAV-kontoret er veldig bra», forklarte bedriftslederen, «de gir meg gratis folk». Han snakket om tiltaksplasser, altså at NAV betaler for at folk skal få arbeidstrening. Ja, hvem vil ikke ha gratis arbeidskraft?
Spørsmålet som sjelden stilles er følgende: Hvem er det disse gratis-arbeiderne utkonkurrerer? Er det vanlige arbeidssøkere som taper i konkurransen mot de som får komme seg inn i bedriftene på «arbeidstrening» eller «tiltak»? I Fafo-rapporten Arbeidsrettede tiltak, oversikt og erfaringer fra varehandelen av Therese Saltkjel og Johan Røed Steen, undersøkes det hvordan slike tiltaksplasser virker på arbeidsmarkedet.
Elin Ørjasæter er redaktør i Arbeidsnytt og førstelektor på Høyskolen Kristiania. Hun har lang erfaring innen rekruttering, lederrådgivning og som kommentator i pressen.
Hele syv av ti tillitsvalgte i LO-forbundene sier seg helt eller delvis enig i at personer på tiltak utfører arbeidsoppgaver som ellers ville blitt gjort av ordinært ansatte. En tredel av de tillitsvalgte er helt eller delvis enige i at hensikten er å spare lønnskostnader når personer tas inn på tiltak. De tillitsvalgte beskriver dermed praksis som kan ha betydelige fortrengningseffekter, heter det i rapporten.
Mens man tidligere satset på arbeidskvalifisering i egne skjermede opplegg skal nå kvalifiseringen skje ute i jobb. Da virker den nemlig mer effektivt. Det betyr at NAV dekker det meste av lønnen til en arbeidstaker i «trening» eller på «tiltak». I varehandelen er typiske arbeidsoppgaver for slike folk fyller på varer eller rydde, mens det kan være å være hjelpemann på en byggeplass.
Det er et mangfold av ordninger for å få de med svekket arbeidsevne inn i arbeid. Arbeidstrening, der NAV dekker lønna, kan være opp til ett år og sju måneder. Midlertidig lønnstilskudd kan vare inntil tre år, med inntil 75 prosent av lønnen. Varig lønnstilsudd er som navnet sier, varig, og her gir NAV inntil 67 prosenta av lønna.
Hvem er det da disse fortrenger i arbeidsmarkedet? Trolig helt ordinære stillinger, som det da blir færre av. De svakeste fortrenger de nest svakeste. Det er fullstendig meningsløs bruk av skattepenger.
Her vil nok noen arbeidsmarkedsforskere protestere. I den nevnte Fafo-rapporten presiseres det at det er vanskelig å anslå nøyaktig hvor sterk fortrengningseffekten er. Samtidig er det vanskelig å forstå forskerne anderledes enn at den må være betydelig.
Jeg tror fortrengningseffekten undervurderes helt systematisk. Ingen har jo noen interesse i å heise opp denne problemstillingen i det daglige. NAV måler sin suksess i om de får folk inn i kvalifisering, ikke om denne kvalifiseringen fortrenger andre. Bedriftsledere måler sin suksess i driftsresultat, som selvfølgelig blir bedre av reduserte lønnskostnader. Og hvem i all verden vil være motstander av å integrere svake grupper i arbeidsmarkedet? Bedriftslederen kan smykke seg med å ta samfunnsansvar og samtidig få nesten gratis arbeidskraft. Taperen blir ikke sett, for det er jo bare anonyme arbeidssøkere som får færre jobber å søke på. Systemet belønner de som har en status med «nedsatt arbeidsevne», og straffer dem som er ordinære arbeidssøkende.
Det norske arbeidsmarkedet er fra før i solid ubalanse fordi vi har et ubegrenset påfyll fra EØS-landene. Disse arbeidsinnvandrerne fortrenger norsk arbeidskraft, særlig de ungdommene som har lite utdanning. Med den nye arbeidsmarkedspolitikken, at de med svekket arbeidsevne skal integreres i arbeidslivet ved hjelp av NAV-penger, får vi enda en ubalanse og vi fjerner oss enda mer fra et sunt og dynamisk arbeidsmarked.
En ungdom som mener han er i stand til å få seg jobb på vanlig måte, ved å være arbeidssøker, skal ikke få det lett i årene framover. Først skal han danke ut sterke og arbeidsvillige polakker og litauere. Deretter skal han gjøre seg lønnsom for en sjef som har tilgang til gratis arbeidskraft fra NAV.
Vi bruker altså skattepenger til å forsyne arbeidsgiverne med billig arbeidskraft. Dersom dette er folk som overhodet ikke fungerer er det kanskje fornuftig bruk av penger. Men dersom det er folk som fungerer sånn nogenlunde vil de selvfølgelig erstatte ordninær arbeidskraft. Da blir dette et nullsumsspill der de arbeidsledige med normal arbeidsevne, betaler prisen.
