De glemte krigsseilerne

Hvorfor klarte ikke samfunnet å ta vare på noen av sine største krigshelter?

Bestefaren min, Jens Andreas Fredriksen, døde da jeg var ett år gammel. Jeg fikk aldri muligheten til å bli kjent med han og hans historie – før nå. 20 år senere tar jeg et dypdykk ned i historiebøkene for å bli kjent med de sidene av bestefar han aldri ønsket å fortelle om.

Alt han ville var bare å glemme de tøffe årene på sjøen – hvor han aldri visste om han kom hjem med livet i behold. Det var som at han ikke forstod hva han hadde vært igjennom før han satt foten på land i 1945.

For hvordan var det egentlig å være krigsseiler under andre verdenskrig?

Handelsskipenes verdi

Ifølge norgeshistorie.no sto det om lag 27.000 sjøfolk (av dem 24.000 nordmenn) om bord på den norske handelsflåten da Tyskland okkuperte Norge 9.april 1940. På den tiden var også Norge verdens fjerde største skipsfartsnasjon.

Okkupasjonsmakten så derfor på handelsflåten som meget verdifull. Ved hjelp av massiv propaganda prøvde de å få norske skip til å vende tilbake til Norge. Men ingen av de om lag 1000 skipene seilte hjem – skipperne styrte heller mot allierte havner.

- Mange sjøfolk var ute på havet i 6 år, fra 1939 til 1945. De hadde bidratt til den viktigste krigsinnsatsen Norge gjorde for de Allierte, forteller Simon Zernichow, koordinator i Krigsseilersregisteret.

Den Tyske innovasjonen av Norge i 1940 hadde avskåret krigsseilerne fra sitt hjemland og de fortsatte å gjøre den jobben de hadde gjort som sjøfolk, men under annen motivasjon. Å seile var imidlertid farlig og for noen dødelig. Blant annet opplevde halvparten torpedering, noen ble dette hele fire ganger. Krigen var for mange traumatiserende. Flere lengtet hjem til familien, og krigsseilerne måtte sette arbeidet foran sitt eget liv og helse.

Krigsskipene: Slik kunne et typisk krigsskip se ut (Bilde: Våre Motorskip)
Krigsskipene: Slik kunne et typisk krigsskip se ut (Bilde: Våre Motorskip)

Tilbake til det normale livet

Det var vanskelig å vende hjem for mange sjøfolk da krigen var slutt. Allikevel var det ikke mange andre enn sjøfolkene selv som forstod konsekvensene av å tilbringe årene under krigen på sjøen.

- Overgangen fra krig til fred ble vanskelig for mange. Det kunne først og fremst få måneder og år før sjøfolkene igjen sto på norsk jord, blant annet fordi det var behov for skipsfarten for å bygge opp verden igjen, forteller Zernichow.

Jobben de gjorde var utrolig viktig – men hvordan gikk det egentlig med de da de returnerte hjem. Karin Fredriksen, datter av Jens Andreas Fredriksen (krigsseiler), tok kontakt med Norsk Sjømannsforbund i 2009. Hun ville vite hva som egentlig skjedde med faren hennes og båtene han jobbet på under krigen.

- Han fortalte aldri noe. Vi hjemme merket ofte at krigen hadde satt sine spor i han, men han ville aldri snakke om det, forteller Fredriksen.

Frykten for å ikke overleve

Plutselig en dag får hun et brev i posten fra Norsk Sjømannsforbund. De hadde samlet all informasjon om faren og hans reise. Første del av brevet lød som følger:

Det er ikke hvor vidt man selv ble torpedert, men det stadige presset å vite at man når som helst kan komme innom skutesiden, og man – spesielt i maskinen – har små sjanser for å komme seg ut i livet, noe som har ødelagt for krigsseilerne.

Vedlagt var det også en oversikt over skipene Jens Andreas var på mellom 1940-1945. Det viser seg at et av skipene ble torpedert, men ikke da han var om bord.

Etter å ha søkt i Krigsseilersregisteret fant hun ut at han jobbet i maskinrommet under krigens 3 siste år. Det er nærmest umulig å forestille seg hvor tøffe dagene må ha vært med den konstante frykten for at havet kunne bli hans grav.

- Pappa var tydelig preget av det som skjedde, forteller Fredriksen. Hun legger også til at hun vokste opp i et tilsynelatende normalt hus på Kråkerøy, men at det manglet en ting som de fleste andre hus har. Det var ingen låser på dørene inne i huset.

På grunn av årene i maskinrommet taklet ikke faren hennes tanken på å være innestengt noe som helst sted. For da kom panikken – øyeblikkelig.

Hvor var hjelpen?

Samfunnet var ikke godt nok forberedt på å ta vare på de som kom hjem fra sjøen. Krigen satte sine spor over hele vårt land og da den var slutt startet arbeidet med å bygge opp landet igjen. Det var som om krigsheltene og innsatsen ble glemt. Brevet Fredriksen mottok fortsatte slik:

De hørte og så folk som lå i sjøen uten mulighet for å hjelpe: man måtte bare seile forbi. Det var skip i konvoien som hadde som oppgave å plukke opp eventuelle overlevende. Dessverre har folk i land som oftest ikke hatt forståelse for disse problemene. «Dere hadde jo så god mat om bord», var ofte svaret man fikk når krigsseilerne nevnte krigen.

Den gode maten og standarden om bord i skipene skulle bli en av grunnene til at det ikke var greit for krigsseilerne å snakke om det de hadde opplevd.

Dette gjorde at krigsseilere som Jens Andreas Fredriksen heller ville glemme enn å snakke om det han hadde opplevd – for det virket så mye lettere.

- Det var for mange lite å vende tilbake til; familiemedlemmer og venner kunne være døde eller flyttet, og det var lite støtte å få fra det byråkratiske og nedslitte Norge, sier Zernichow.

Mange krigsseilere klarte seg tross utfordringene og tilpasset seg et liv i fredstid – men ikke alle.

Oppreisningen

Noen krigsseilere var imidlertid syke som følge av påkjenningen under krigen, mens andre var blitt skadet. Noen krigsseilere ble gående rundt i byene uten jobb eller bolig, som synlige problemtilfeller for samfunnet.

For mange var den største utfordringen helsen, å holde nervene i sjakk.

- Helsevesenet forstod ikke hva som var galt med krigsseilerne og det ble vist liten forståelse på sosialkontor, forteller Zernichow.

Etter krigen ga ordet krigsseiler negative assosiasjoner i deler av offentligheten. Krigsseileren ble forbundet med alkohol, fyll og spetakkel i mange kretser. Krigsseilerne selv følte at samfunnet de kom tilbake til ikke hadde forståelse for hva de hadde vært gjennom, de erfarte at innsatsen deres ble undervurdert, og valgte derfor å ikke snakke om sine opplevelser.

1948: Det ble gjort et slags forsøk på økonomisk oppgjør etter krigen med Nortraships Sjømannsfond. Krigsseilerne oppfattet det som at staten tok pengene deres.

1960-tallet: Større forståelse for krigsseilernes sak i offentligheten. Dette førte til mye oppmerksomhet i mediene og opprettelsen av Konvoibyen i Risør.

Tilleggsloven av 1968 var også en sosialpolitisk sensasjon: Krigsseilas i mer enn seks måneder ble akseptert og ga rett til krigspensjon, uten krav til påviselig årsakssammenheng mellom påkjenningen og den invalidiserende tilstanden. Det kom så en økonomisk oppreisning først etter mange års kamp, i 1972, da Stortinget vedtok en utbetaling til krigsseilerne som fikk karakter som en æreslønn (ex gratia).